Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Tanaelva er verdens viktigste vassdrag for den atlantiske laksen. Enkelte år har det vært fisket over 200 tonn laks i elva, og for lokalbefolkningen har dette betydd inntekter og mat på bordet. Det sies at i gamle dager hadde gårdsarbeiderne kontrakt på at de én dag i uka skulle slippe å spise laks til middag!
I sommer har elva vært stengt for fiske på tredje året. For folk er det en stor sorg. Å tilbringe sommeren i elvebåten eller ved et bål på bredden handler om selve livet.
Laksen har betydning for hva vi gjør, hva vi spiser, hvordan vi snakker og hva vi vet. Det er en stor rikdom av samiske ord og uttrykk knyttet til laksefisket. Gjennom et tresifret antall år med laksefiske har befolkningen i Tana, Karasjok og vår finske nabokommune Utsjok ikke bare tilegnet seg kunnskap om hvordan man skal fange laksen, men også inngående kunnskap om laksens liv og det økosystemet den er en del av. Derfor handler forvaltninga av Tanavassdraget om biologi, men også om vilkår for samisk språk og kultur.
Miljøforvaltningen anno 2023 har selvsagt ikke noe ønske om å ødelegge for samisk kultur. Men det er et betimelig spørsmål om statlige beslutningstakere i Norge og Finland har tatt innover seg hvordan man forventer at moderne samfunn skal opptre overfor samiske lokalsamfunn som inntil andre verdenskrig i praksis forvaltet Tanaelva selv. Det kreves noe mer enn å notere innspill og protester for så å fatte vedtak i Oslo og Helsinki. Min forventning er at man setter seg ned med de lokale rettighetshaverne og finner løsninger i fellesskap, slik at man oppfyller formålsbestemmelsen i Tanaloven. Det er en egen lov som skal sikre de særskilte rettighetene lokalbefolkningen har til fiske i Tanavassdraget på grunnlag av lov, alders tids bruk og lokal sedvane.
Dette handler om mer enn hvorvidt Tanaelva skal fredes for laksefiske i ett, tre eller sju år. Det handler om hvordan man har havnet i denne situasjonen, og hvordan man skal komme tilbake til en mer normal situasjon.
Statlige myndigheter synes å ha kun ett svar – å stoppe laksefisket i elva. Fisketrykket må tilpasses bestandssituasjonen. Vi mener likevel at det må være rom for å åpne Tanaelva for et begrenset, kulturbasert fiske med kvoter i 2024. Uansett hjelper det ikke å stenge vassdraget uten at andre tiltak settes i verk.
Tradisjonelt har lokalbefolkningen praktisert flerbestandsforvaltning, etter samme prinsipper som norsk forvaltning av fisk og andre viltlevende ressurser i havet. Langs Tanaelva har man sett på laksen som en del av et økosystem, der man har beskattet både laksen og dens fiender. Det vil si at man for eksempel har fisket gjedde og harr med garn. Dette har nasjonale reguleringer lagt sterke begrensninger på. Dermed er en stor andel av lakseyngelen som klekkes i Tanavassdraget utsatt for økt dødelighet på grunn av at de artene som spiser dem har økt. Derfor krever lokalbefolkningen at det må settes i gang et større uttak av predatorer i vassdraget ved hjelp av lokale fiskere. Dette må skje ved å tillate fiskeredskaper som faktisk klarer å fiske, og ikke slik det var forleden år – at man måtte fjerne mothakene fra fiskekroken før man fikk dyppe den i elva!
Det er også på tide å gjenoppta den tradisjonelle fangsten av sel ved utløpet av Tanaelva. Selen i området ble fredet da Tanamunningen naturreservat ble opprettet for cirka 30 år siden. Så nå ligger det en stor bestand sel i et område som den dyrebare tanalaksen må passere på sin vandring. For tanaværingene er det helt uforståelig. Her har Klima- og miljødepartementet gledelig nok kommet oss i møte og sagt at statsforvalteren må se på dette i en revisjon av forvaltningsplanen for naturreservatet.
Det er med andre ord behov for en kunnskapsbasert, helhetlig og økosystembasert tilnærming til forvaltningen av Tanavassdraget. I dette ligger at også lokal, tradisjonell og samisk kunnskap må vektlegges og vurderes i forkant av at forvaltningsvedtak gjøres og avtaler inngås mellom Finland og Norge. Det koker ennå i tanaværingenes hoder etter at norske myndigheter gikk med på å gi nye og utvidede fiskerettigheter til finske hytteeiere, samtidig som lokalbefolkningens fiske ble kraftig redusert – og etter hvert stoppet. Nå er det behov for å styrke samarbeidet mellom norske og finske forskere, og få på plass formelle ordninger som sikrer en mest mulig felles forvaltning av elva på tvers av grenselinjen.
Til slutt: Tanalaksen genererer mange kunnskapsarbeidsplasser langt borte fra sitt habitat; i miljøforvaltning og forskermiljø i Tromsø, Trondheim og Oslo. Det er på sin plass at noen av de statlige ressursene også blir brukt lokalt. Nasjonalt villakssenter har en egen avdeling i Tana, men så langt dekker pengene over statsbudsjettet kun én stilling. Denne potten må økes, slik at man kan utvikle et fagmiljø også her hvor laksen lever sitt liv.