Hva binder oss sammen i Nord?

17. mai med barnetog. Og flagg fra alle verdensdeler. I år mange fra Ukraina. Og selvsagt samiske og kvenske flagg! For Norge må ikke ende med at bli et geografisk område høyt mot nord hvor forskjellige grupper lever i parallelle samfunn med vidt forskjellige normer om hva som er riktig og galt. Vi må forstå hverandre, ikke bare språklig, men også når det gjelder hverandres handlinger og levemåte. Derfor er 17. mai viktig- også for alle dem som ikke kjenner til 1814, 1905 og 1945.

Men noe må ligge i bunn, samle oss. Flagget? Men hvor norsk er identitets - tegnet flagget? Ikke så mye. Korset er i hvert fall importert fra Rom. Og hva Vår Herre angår, så er Han vel heller ikke norsk!

Kongen kommer fra en innvandrerfamilie og er samlende. Men hvis Norge hadde vært republikk, kunne ikke en president også være et symbol for Norge? Og språket er viktig selv om det er mange som ikke snakker norsk!

Og listen kunne vært gjort atskillelig lenger. Men likevel må det være noe mer som binder oss sammen. Å være norsk er å være en del av et fellesskap, et fellesskap som hviler på noen helt grunnleggende verdier. Norge er et demokrati. Et rettssamfunn. Et velferdssamfunn. Det betyr at samfunnet bygger på en grunnleggende respekt for det enkelte menneske og dets frihet.. Med frihet mener vi blant annet personlig frihet, ytringsfrihet, friheten til å tenke og tro - altså frihet til å være forskjellig. Og skal vi lykkes i arbeidet om å være fri til å tenke annerledes om det å være norsk i et samfunn med tusenvis av tabuer knyttet til religion og kultur, har ingen av oss rett til å føle seg krenket fordi andre er norske på en annen måte enn oss!

Nå er tiden inne for å møtes som likeverdige. Men hvis man skal være en del av det norske fellesskapet, er der noen helt klare demokratiske spilleregler som er hevet over enhver debatt.

Og det er viktig- vi har alle selv et ansvar for at bli en del av fellesskapet. De grunnverdier vi har og verner om er ikke ekskluderende. De er inkluderende. Det er vårt frihetsbegrep som skaper rom for mangfoldet.

Våre forfedre som vokste ut av fattigsamfunnet og bygde opp et samfunn hvor de tok vare på hverandre og brydde seg. Alt var selvsagt ikke like rosenrødt, men de gamle bygde på solide verdier som nå må læres på ny og vedlikeholdes. På arbeidsplass, skole, i familien og i vennekretsen, i lag og foreninger og gjennom politisk virksomhet fikk de en livserfaring og en trygghet bygget på verdier og normer. Det er dette limet som etter min mening nå er i ferd med å løsne og som igjen må festes.

Det Norge jeg identifiserer meg med, er et åpent og kosmopolitisk, som ikke er redd for den store verden utenfor kongeriket. Jeg er ikke redd for det nye og ukjente. Vår multikulturelle ”norske” identitet er svært velegnet i vår globaliserte tidsalder. Som verdensborgere fra Norge har vi en ekstra gevinst som gjør oss i stand til å åpne opp og tenke nytt, utradisjonelt og annerledes om det å være norsk. Det er jo en problemstilling som ikke er ukjent i Finnmark!