(iFinnmark)

Saken

Den 11. mars 1663 stod Gundelle Olsdatter i et rettslokale på Vardøhus festning i Finnmark. Hun var en gift kvinne som bodde i Vardø og hadde flyttet fra Senja nordover til Finnmark. Denne dagen tilstod Gundelle noe farlig: at Satan hadde kommet til henne i skikkelse av en kråke og ønsket henne i tjeneste hos seg, at hun var blitt lovet lykke med fe og kveg hadde inngått en pakt med Den Onde, at hun hadde deltatt på en samling av trollkvinner på fjellet Domen utenfor Vardø, at hun sammen med andre trollkvinner hadde jaget fisken fra land med tarelegger og at hun hadde vært med på å kaste trolldom over et skip. Ved å avlegge en slik tilståelse beseglet Gundelle Olsdatter sin egen dødsdom. Dette er vanskelig for oss i dag å forstå. Hvorfor tilstod hun å ha utøvd trolldom? Jeg vil i det følgende gå inn på fire faktorer som kan bidra til å belyse dette spørsmålet: Frykt, Makt, Kjønn og Språk.

Frykt

Frykt virker tydelig inn i saken mot Gundelle Olsdatter. Hun ble første gang ført for retten på Vardøhus den 10. mars 1663, dagen før hun avla sin tilståelse. Samme dag ble tre andre kvinner ført for retten samme sted: Margrette Jonsdatter, Sigri Jonsdatter og Dorette Poulsdatter. De ble alle anklaget for å ha inngått pakt med djevelen og for å ha utført trolldom. I det øyeblikk de ble ført inn i rettslokalet, visste de at deres skjebne var uviss. Vinteren 1662–1663 var en skrekkens tid for kvinner i Vardø, Vadsø og omegn. Siden oktober 1662 hadde rettssaker mot angivelige trollkvinner funnet sted, med dødelig utfall. Da Gundelle avla sin tilståelse, var allerede 15 kvinner fra området henrettet, og i tillegg til Gundelle skulle den neste måneden fire til samme veien.

Skiftet fra å nekte trolldom til å bekjenne trolldom skjedde over natten for Gundelle. Og denne natten var grusom på Vardøhus. Dorette Poulsdatter, også hun Vardø-kvinne, nektet å tilstå. Imidlertid fantes torturredskaper. I løpet av den 10. mars 1663 ble Dorette torturert til døde på strekkbenken. Det var ulovlig å anvende tortur før dom var avsagt, så dette var ulovlig bruk av tortur. Neste dag fortsatte rettssakene ufortrødent for de tre som var igjen, som om ikke et drap hadde funnets sted. Frykt for tortur var overhengende. Gundelle Olsdatter tilstod og ble dømt til ild og bål. Det samme gjorde de andre kvinnene som var anklaget. Dommen ble eksekvert ved brenning på bål på Steilneset, galgeplassen.

Makt

Trolldomsprosessene i Europa varte i 300 år, fra 1450 til 1750. Det var snakk om kriminalsaker. Trolldom ble regnet som en kriminell handling, på linje med mord, og straffet deretter med loven i hånd. Mennesker ble forfulgt for en unntaksvis ‘forbrytelse’ som var umulig å bevise. Omtrent 50.000 mennesker ble brent på bål i Europa under trolldomsprosessene.

Trolldomsforfølgelsen slo hardt til i Finnmark i perioden 1600–1692. På 1600-tallet var Finnmarks befolkning på 3000 mennesker. Under trolldomsprosessene i Finnmark ble 135 mennesker anklaget for trolldom. Av disse ble 91 henrettet. Finnmark var et av områdene i Europa med strengest forfølgelse av trollfolk målt ut fra antall henrettede i forhold til folketallet.

Forfølgelsen av angivelige trollfolk var styrt av stat og rettsvesen, og kirken spilte en rolle gjennom sin prediken. Statens rolle under trolldomsforfølgelsen er ubestridelig. Staten demonstrerer sin makt gjennom lovgivning. I Danmark-Norge ble det i 1617 utstedt en trolldomsforordning, der de ‘rette’ trollfolk defineres som mennesker som har inngått en pakt med djevelen. Uten slike lovparagrafer ville trolldomssaker ikke hatt den utvikling og den alvorlighetsgrad vi ser.

Et villig rettsvesen måtte til for å gjennomføre trolldomssaker. De fleste slike saker ble ført for lokal rett, men trolldomssaker kunne bli anket opp til et høyere rettslige nivå, der lagmannen bestemte, eller til sentral rett. Trolldomsprosessene ble drevet frem av menn med makt til å sette fanatisk tankegods ut i livet i hele Europa.

Makt ble utøvd i rettssaler i Finnmark på samme måte som i Europa for øvrig. Både for monarken i København og hans forlengede arm i Finnmark – lensherren og amtmannen – var det et siktemål at trollfolk skulle utryddes og at de skulle bruke sin makt for å nå dette mål. Rettens representanter, de menn som straffet Gundelle Olsdatter og hennes medsøstre, hadde stor betydning som enkeltmennesker gjennom sin personlighet og ved den mentale bagasje de bar på. I tillegg til lensherre og fogd var der i rettssalen en jury av edsvorne menn som hadde en sterk maktposisjon. Juryen skulle foreta avgjørelsen skyldig eller ikke skyldig.

Kjønn

Kjønnsdimensjonen er sentral når det gjelder å fortolke og forklare trolldomsprosessene. Over hele Europa var kvinnemajoriteten stor blant ofrene for trolldomsprosessene, med et middeltall på 80 % av de henrettede. Også rundt 20 % menn ble anklaget og dømt for trolldom, men kvinnedominansen er utvetydig, og det er all grunn til å rette oppmerksomheten spesielt mot kvinner. Av de 91 henrettede i Finnmark var det 84 % kvinner.

Et av svarene på hvorfor Gundelle Olsdatter tilstod å ha utøvd trolldom, kan være at menn innehadde alle viktige rettslige embeter på 1600-tallet og at hun opplevde denne kjønnsbarrieren som massiv motstand. Imidlertid kan spørsmålet ikke besvares uten at man også tar inn det kvinnesyn som eksisterte i en doktrine som fikk europeisk fotfeste, nemlig demonologi. Ideene i denne doktrinen så dagens lys i den katolske kirke og spredte seg utover Europa gjennom tallrike bokutgivelser. Den mest kjente er Heksehammeren fra 1486.

Den demonologiske lære var en viktig premissleverandør for at kvinner ble målgruppen under trolldomsprosessene. Læren var gjennomsyret av kvinnehat og kvinneforakt: Kvinner var svake, et lett bytte for djevelen og tilbøyelige til det onde. Trollkvinner var farlige og måtte utryddes. I en tid da både lek og lærd i tillegg trodde at trolldom var mulig å utføre og at noen mennesker var i stand til å utøve trolldom, ble en forbindelse friksjonsfritt etablert mellom kvinne, djevel og trolldomsutøvelse. Vi ser det samme i Finnmark som i resten av Europa. Kvinner ble forfulgt for trolldom fordi de var kvinner. Saken mot Gundelle Olsdatter i Vardø i 1663 var del av en europeisk forfølgelse, der kvinner var hovedmålet.

Språk

Språk spiller en rolle når man skal forsøke å svare på hvorfor Gundelle tilstod, og ikke minst hvorfor hun formet sin tilståelse på den måten hun gjorde. Gundelle Olsdatter kunne i sin tilståelse svart Ja eller Nei på spørsmålet om hun hadde utøvd trolldom. I stedet tilstår hun i form av en fortelling om hvordan hun fikk trolldomsmakt og hva slags trolldomsgjerninger hun har utøvd. Hennes tilståelse er en tvungen fortelling, hun avlegger den ikke frivillig. Men hennes tilståelse er også et forsøk på å holde seg oppreist i et rettslokale i Vardø ved å bruke sitt eget språk og sin egen kunnskap. Dagen før viste Gundelle motstand ved først å nekte trolldom og be om å få gjennomgå vannprøven. Denne dagen viser hun motstand ved å stå opp som et talende menneske. Men de kreftene som virker mot henne, er massive, og hun er sjanseløs.

Avslutning

Så hvorfor tilstod Gundelle Olsdatter å ha utøvd trolldom? Frykt for tortur er en åpenbar grunn. På en uhyggebefengt Vardøhus festning var det en akutt frykt for tortur denne dagen. Men slik frykt gjaldt ikke bare en enkelt dag; frykten for tortur lå tungt over alle rettslokaler i Europa der kvinner ble forhørt for trolldom. I tillegg var trolldomssaker innvevet av frykt på mange nivåer: Forhørernes frykt for trollfolk. Kirkens frykt for en mektig djevel. Lokalsamfunnets frykt for tragedier.

Gundelle tilstod fordi det ble utøvd makt mot henne. Hun ble møtt av et intrikat maktapparat. En statsledet forfølgelse av trollfolk som hadde maktmidler til rådighet gjennom lovgivning og rettspraksis – en makt et enkeltmenneske ikke kunne stå imot. Kjønn spilte inn. Gundelle var kvinne. I det tankegodset om trolldom som dominerte på 1600-tallet var forbindelsen kvinne-djevel sterk og entydig. Kvinnesynet som var rådende, var en hovedgrunn til at så mange kvinner endte sine dager på bålet.

Språk og overføring av ideer spilte inn. Gundelles tilståelse var en fortelling. Den inneholdt urealistiske elementer, og den var tvunget frem. Gundelle kunne avlegge en fortelling om djevelen hun hadde lært muntlig. Hun brukte fortellingens strukturer den siste gangen hun snakket i et offentlig rom. Jeg mener det å kunne bruke sitt språk sier noe om et menneskes mulighet for å holde seg oppreist. Gundelles forsøk på å stå imot frykt, makt, kjønn førte ikke frem. Hennes stemme ble stilnet, på urettmessig vis. Det samme skjedde med hennes medsøstre. Derfor er det viktig å løfte deres stemmer frem igjen i dag, og lytte årvåkent til dem.