Jeg stemmer i alle saker, og hver gang jeg får en innstilling på mitt bord – stiller jeg spørsmålet: Hvilke konsekvenser får dette for Finnmark?

Gode folk. Helse er viktig for oss alle, for alle kan bli syke. Jeg har mange gang lurt på hvordan enkelte politiske miljøer har fått vanlige folk i Finnmark til å akseptere et sykehustjenestetilbud som ikke er i henhold til norsk helselovgivning. Det er ikke riktig at gravide kvinner, fødende og eldres rettigheter til likeverdige behandlinger i Finnmark ikke er i tråd med norsk helselovgivning. For hvis det faktisk er slik statsminister Jonas Gahr Støre sier «Det må bo folk i Finnmark av sikkerhetspolitiske årsaker.» Da stiller jeg spørsmål om «hva har den enkelte finnmarking igjen for å være sikkerhetspolitisk vokter for resten av Norge?» Det svaret har ingen politikere fra de proffe politiske partier forklart – enn så lenge.

Jeg har liten tillit til Putin, og scenarioet jeg legger fram, er at russerne faktisk kan fiske til den siste fisken i Barentshavet er tatt opp, uten at Norge kan gjøre noe med det

Irene Ojala

Jeg sitter i Helse- og omsorgskomiteen for Pasientfokus og for Finnmark. Jeg deltar i de debattene som er viktig for Finnmark – ikke bare inne helse, men også innen bensinpriser, transport, fiskeri, reindrift, jordbruk, gruvevirksomhet og annen samfunnsutvikling i Finnmark. Jeg stemmer i alle saker, og hver gang jeg får en innstilling på mitt bord – stiller jeg spørsmålet: Hvilke konsekvenser får dette for Finnmark?

Torsdag 17. november var en slik dag på Stortinget. Partiet Venstre la fram et dokument 8 forslag om å fjerne det særnorske unntaket for alle fiskefartøy fra havneforbudet. Det vil si at Venstre ønsker å stenge havnene i Kirkens, Båtsfjord og Tromsø for russiske fiskefartøy. En slik stenging vil få følger for Finnmark på flere områder – og da var det naturlig at jeg holdt innlegg i Stortinget om saken. På vegne av Pasientfokus sa jeg blant annet følgende:

Det er vel få i Norge som blir påført så store konsekvenser av Putins krig som befolkningen i Finnmark, og særlig i Øst-Finnmark. Som finnmarking er jeg opptatt av fiskeriforvaltningen i nord. Regjeringen har innført begrenset havneadgang for russiske fiskefartøy i de tre havnene Båtsfjord, Kirkenes og Tromsø. Slik jeg forstår det, er det ingen formell kobling mellom det norsk-russiske fiskerisamarbeidet i Barentshavet på den ene siden, og det at russerne får levere fisk i norske havner på den andre siden.

Norge har en geografi som forutsetter at Norge og Russland har en felles forvaltning av torsk og andre fiskebestander i Barentshavet, og det har gått bra og gikk bra selv under den kalde krigen. Utenriksministeren har rett i at vi i Norge må ivareta fiskerisamarbeidet med Russland og legge til rette for bærekraftig forvaltning av de viktige fiskebestandene som Norge og Russland deler, i et framtidsperspektiv.

Fisken i havet er ikke en evigvarende ressurs. Fisken er en betinget ressurs. Det betyr at det er vi mennesker som har et sørge-for-ansvar for å forvalte fisken i et økologisk framtidsrettet perspektiv – og til beste for kommende slekter. Det må vi klare selv om det er krig.

Regjeringen har iverksatt sterke begrensninger for russisk leveranse av fisk i Norge. Min bekymring er at hvis vi stenger samtlige havner for russiske fiskeleveranser, kan det norsk-russiske fiskerisamarbeidet i Barentshavet bli svært problematisk. Noen mener vi lar Putin styre i denne saken. Det gjør vi ikke. Putin er Russlands krigerske leder, men hvis Russland ikke får levere fisk i de tre norske havnene, kan det være at russerne slutter å fiske stor torsk i Norge og konsentrerer sitt fiske i russisk sone, der den små torsken er. Da kan de fiske flere fiskeindivider i russisk sektor, altså øst i Barentshavet, for å ta kvoten sin i kvantum. Det vil ha negative konsekvenser for fiskeressursene i framtiden.

Helt billedlig: En torsk på 20 kilo er en gigant torsk, mens en fisk på fem kilo er mer normal. Men jeg tar allikevel det som eksempel – for det er antall fiskeindivider som er saken. Hvis den russiske torskekvoten er på 100 kg, kan russerne i dag fiske fem store torsk à 20 kg på norsk sokkel og levere fisken i norske havner. Hvis russerne ikke får levere fisk i Norge, kan de bestemme seg for å fiske 100 kg i egen sone. Da må russerne fiske 50 torsk à 2 kg for å få 100 kg, og da kan de levere fisken i Murmansk. Å fiske småtorsk i Russisk sone er ikke økologisk bærekraftig for man må ha langt flere individer for å ta kvota – og da ødelegges grunnlaget for framtidens økologiske bærekraft og dermed den norsk/russiske fiskeriforvaltningen.

Jeg har liten tillit til Putin, og scenarioet jeg legger fram, er at russerne faktisk kan fiske til den siste fisken i Barentshavet er tatt opp, uten at Norge kan gjøre noe med det. Vi har norske tollere som har startet kontroll av fiskebåtene i de tre norske fiskerihavnene. Det er kjempefint.

Vi i Pasientfokus støtter regjeringens generelle unntak for fiskefartøy i norske havner og mener at unntaket bør videreføres.

Leder i Venstre, Guri Melby, var ikke enig i flertallets bekymring og påpekte at flere forskere har uttalt at en stenging av havnene i Båtsfjord, Kirkenes og Tromsø ikke ville ført til at fiskerisamarbeidet ville blitt avsluttet. Melby sa videre: « Det kanskje fremste argumentet for at det ikke ville ført til at fiskerisamarbeidet hadde blitt avsluttet, er nettopp at begge parter har en sterk egeninteresse i at denne avtalen videreføres. Den er kanskje aller viktigst for Russland, for det er jo stort sett russiske fiskefartøy som fisker i norsk økonomisk sone, og ikke omvendt.» Sitat slutt.

Som innvalgt stortingsrepresentant fra Finnmark ser jeg nok Putin fra en annen side enn det partiet Venstre gjør. Og avsluttet debatten i Stortinget med å si at uklok fiskeriforvaltning i Barentshavet er irreversibel i et økologisk perspektiv. Det vi gjør i dag, får følger for framtidens fiskeriressurser og for bosetningen i Finnmark. Det er ingen i Norge som kan ha tillit til at Putin og Russland ikke bryter fiskerisamarbeidet. For meg er det svært overraskende hvis noen faktisk tror at vi kan ha tillit til en mann som går til krig mot naboen Ukraina, og si at han plutselig er til å stole på når det gjelder fiskeriforvaltningen i Barentshavet.