(iFinnmark)

I dag vil jeg gratulere dere alle med frigjørings- og veterandagen 8. mai. Dagen i dag er en viktig markering og påminnelse om at friheten og demokratiet ikke må tas for gitt. Dette er også en dag for refleksjoner.

Norge har trukket seg ut av Afghanistan, og har færre soldater ute i internasjonale operasjoner enn tidligere. Med krigen i Ukraina og usikkerhet i den internasjonale sikkerhetssituasjonen som bakteppe, er det en skremmende påminnelse om at vi må lære av det vi har erfart. Jeg frykter vi har lært for lite, og at fokuset på veteranarbeidet vil forsvinne i årene fremover. Vi ser tydelige tegn på dette fra de siste årene.

Jeg tjenestegjorde selv i Afghanistan for over 15 år siden, og ble hardt skadet da bilen jeg satt i kjørte på en veibombe. Selv ønsket jeg å få normal helse og funksjonsevne igjen, komme tilbake til tjeneste i Forsvaret, samtidig som jeg fikk dekket mitt økonomiske tap. Det gikk ikke.

Siden 2007 har det skjedd enkelte endringer i anerkjennelsen og ivaretakelsen av våre veteraner og deres pårørende, men det knytter seg i hovedsak til å forebygge skader. Det er et tankekors at min egen sak ville hatt nærmest identisk hendelsesforløp hvis jeg hadde blitt skadet i dag. Så hva med de som har fått skader, eller pådrar seg skader i fremtiden etter oppdrag i utlandet?

Fortsatt gjenstår en del i det norske veteranarbeidet. Det er ikke gjennomført sivil klinisk forskning eller kompetanseheving på behandling av krigsveteraner med psykiske belastningsskader i Norge. Det er heller ingen oversikt over behandlingssteder som er spesielt dyktige på behandling av krigsveteraner med denne type skader.

Erstatningsordningene for de med fysiske skader har aldri blitt evaluert. Ordningene er uoversiktlige, og det er store sprik i hvilken erstatning du får avhengig av skaden din. Fremdeles er det historier om skadde veteraner som sliter i kampen mot Statens pensjonskasse og forvaltningen.

Det er store mangler i behandlingstilbudet til skadde veteraner, og erstatningsordningene er ikke på langt nær gode nok for de med de største skadene.

Selv om Norge ikke lenger nødvendigvis vil produsere like mange krigsveteraner i årene som kommer, er det viktig at denne kompetansen ikke forsvinner, eller at satsingen uteblir. Snarere tvert imot. Det er gode grunner til å ta høyde for at undersøkelser om skadde veteraner har mørketall, og at vi får ettervirkninger fra bidrag som for eksempel Afghanistan. Det er heller ingen som vet hvor norske soldater vil kjempe i årene som kommer, eller hva slags bidrag vi vil stille med.

God ivaretakelse av krigsveteraner vil styrke både forsvarsevnen og forsvarsviljen i Norge. Skulle Norge selv bli rammet av en invasjon, vil vi trenger alle til skyttergravene. Dette inkluderer også krigsveteraner.

En styrket veteranivaretakelse har også overføringsverdi til andre grupper i samfunnet som ukrainske krigsveteraner i Norge, flyktninger, og til risikoutsatte yrkesgrupper som for eksempel brannmannskap og politi.

Hvis vi skal sørge for at de som skader seg får helsehjelpen de trenger, kommer seg i jobb eller på arbeidsrettet tiltak, og samtidig får erstattet sitt økonomiske tap eller kompensasjon, må det gjøres mer.

Frigjørings- og veterandagen blir fort en dag fylt med medaljeutdeling, feiring, fin mat, noe godt i glasset og festtaler. Men dersom det skal være en dag hvor samfunnet virkelig vil vise sin anerkjennelse og respekt for de som gjør en slik innsats, bør vi i det minste ha et samfunn som tar godt nok vare på de veteraner som får en skade.