Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Det er myter som på nytt har kommet i fokus i forbindelse med debatten om hva som skal skje med vindturbinene på Fosen.
Reindriftas arealbruk
At reindriftas beiteareal utgjør 40 prosent av landarealet i Norge, hevdes å være feil. Ikke bare av reindrifta sjøl og et flertall på Sametinget. Reindriftsdirektøren Widar Skogan fremmet samme påstand i et innlegg på Nordnorsk Debatt 14. mars. Og jussprofessor Kirsti Strøm Bull ved Universitetet i Oslo har i Klassekampen 10. desember i fjor, i Dagens Næringsliv 2. mars i år og (sammen med historieprofessor Astri Andresen) i Dag og Tid 28. april påstått at det er fullstendig misvisende at reindrifta har tilgang til så mye som 40 prosent av arealet i Norge.
De har alle vist til at reinen ikke har tilgang til byer, tettsteder., landbruksområder, veier og anlegg for industri og turisme. Ifølge Strøm Bull er dette «omfattende» og «masse» områder.
Norges areal er 323.782 km². Ifølge ressursregnskapet for reindriftsnæringa utgitt av Landbruksdirektoratet, utgjør arealet for det
samiske reindriftsområdet 138 470 km². Det tilsvarer 42,76 prosent av landets areal. Andelen er i overkant av 45 prosent om man inkluderer den ikke-samiske reindrifta i Norge.
Ifølge Statistisk sentralbyrå består til sammen 5,2 prosent av landets areal av jordbruksareal og bebyggelse og anlegg i form av boliger, hytter, industrianlegg, veier, flyplasser og anna teknisk infrastruktur
Dersom man anvender samme prosentsats (5,2) på de 42,76 prosent av arealet som er samisk reindriftsområde, vil reindriftsområdet etter fratrekk for bebygde områder og jordbruksarealer være på 40,5 prosent.
Brutto reindriftsareal for Nordland, Troms og Finnmark er på 107.572 km². Det tilsvarer 95 prosent av totalarealet. Bebygd areal og jordbruksareal utgjør kun 2,4 prosent av samme areal. Netto reindriftsareal utgjør således 93 prosent av arealet i landsdelen.
Når reindrifta konsekvent motsetter seg bruk av dette arealet i nord til andre formål enn reindrift, skaper det naturlig nok utfordringer for landsdelen. For også i nord trenger vi nye kraftlinjer, vindkraft og gruvedrift. Og vi trenger å bygge jernbanen videre nordover.
Tapt beiteland
Reindriftas beitemarker har blitt «stadig mindre». Det påstås av professor Strøm Bull. Samme påstand har blitt gjentatt i ei årrekke fra reindrifta og Sametinget. Og reindriftsdirektør Widar Skogan formidlet samme budskap i sitt innlegg på Nordnorsk Debatt.
Men er det hold i påstanden?
Da jeg for noen år siden henvendte meg til Landbruksdirektoratet og spurte om det forelå ei oversikt som kunne belyse om reindrifta over tid hadde fått redusert eller økt sine beitearealer, var svaret at det ikke eksisterte noen slik oversikt.
Av Landbruksdirektoratets rapport nr. 39/2022 «Statistikk for arealbruk i reinbeitedistrikter» framgår det at det «ikke finnes løpende statistikk for endringer i areal som er tilgjengelig for reindrift.»
Daværende fylkesmann i Finnmark, Anders Aune, påpekte i et brev til Landbruksdepartementet 31. oktober 1983 at det hadde medgått reinbeitearealer til kraftutbygging, veibygging, boliger, hytter og industri. Men han viste samtidig til at reindrifta hadde «erobret nytt land i betydelig omfang.». Eller som han også formulerte det i brevet:
«I virkeligheten er det sammenlagt enorme arealer som er fraflyttet og overlatt reindriften i etterkrigsårene, og utviklingen fortsetter i samme retning.»
At reindrifta i virkeligheten ikke har tapt arealer, men heller fått større områder tilgjengelig, bekreftes også av reintallsutviklinga. I 1900 var reintallet i Norge 142.000. I 1950 var tallet 198.000. I 2000 var det økt til 300.000. Og i 2010 til 376.00.
Man skal være særdeles kreativ om man klarer å tolke denne reintallsutviklinga som bevis på at reindrifta «stadig har tapt arealer».
Strøm Bull og Nellemann
Professor Strøm Bull utga i 2003 temaheftet «Inngrep i reinbeiteland» sammen med Ingunn Vistnes og Christian Nellemann. Sistnevnte er den samme som var sakkyndig vitne i Fosen-saka og som like etter Høyesteretts dom i saken, ble siktet for grovt bedrageri.
Temaheftet er et reint kampanjeskrift med formål å gi reindrifta argumenter for å hindre utbyggingstiltak i områder med reindrift. Bygging av veier i Finnmark etter krigen framstilles som overgrep. Det samme gjør bygging av annen infrastruktur som havner, flyplasser, kraftstasjoner, kraftlinjer, hytter og militæranlegg. Budskapet er i praksis at Finnmark burde ha vært bevart som et reservat for reindrifta. Hva resten av befolkninga skulle ha funnet på, er heftet taust om.
Strøm Bull uttalte i et intervju med Advokatbladet samme året at det ikke var noe galt å være «aksjonsforsker». Det var også bare et «retorisk knep» at Finnmarksvidda skulle være utsatt for overbeiting. For Strøm Bull hadde sjøl vært i Finnmark og kunne angivelig bekrefte det motsatte.
Strøm Bull er ikke alene om å holde seg med en slik alternativ virkelighet i iveren etter å være aksjonist for den samiske reindrifta. Den samme holdninga er toneangivende innenfor mange forsknings- og utdanningsinstitusjoner, i offentlig forvaltning og i riksmedia.
Der lever mytene om den samiske reindrifta i beste velgående.