(iFinnmark)

Jeg er ikke ulik de fleste som bor nordpå. Vi er blitt til fordi våre formødre og forfedre fant hverandre – ofte på tvers av geografiske grenser, etnisitet, tradisjoner, økonomisk, sosial og politisk bakgrunn.

Flere hundre år senere gjør dette debatten om Sametingets berettigelse interessant, men også eksplosiv.

- Vil dere tillate at jeg med bakgrunn fra Nordkalotten fortsatt kan stå i valgmanntallet selv om jeg ikke oppfatter meg sjøl som kun same?

Spørsmål fra Børre St. Børresen til Sametinget og Stortinget


Jeg tenker at denne debatten handler om to noe ulike forhold;
- Hvilken nytte har noen av et Sameting ?
- Hvorfor blir følelsene så sterke – uavhengig av om man er for eller mot et slikt organ?

Jeg tar dette i tur og orden:

Sametinget ble valgt for første gang i 1989. Før den tid kunne alle som mente de var meningsberettiget i spørsmål om samisk språk, kultur og reindrift hevde sine meninger i media. De hadde også flere medlemsforeninger som forsvarte samers rett til å bli hørt.

Sametinget overtok funksjonene til Norsk Sameråd. Det ble etablert i 1964, besto av 18 medlemmer utnevnt av regjeringa etter forslag fra både samiske organisasjoner og andre. Og ikke uvanlig plasserte regjeringa mange av sine egne der med solid honorar som takk for innsatsen for Partiet.

Norsk Sameråd ble nedlagt samtidig med at Sametinget ble høytidelig åpnet av kong Olav 9.10. 1989.

De 39 direktevalgte representantene skal gi sine råd til regjering og storting. De har ingen avgjørelsesmyndighet med unntak av hvordan budsjettet brukes. Sametinget har utmerket seg med kreativ evne til å påskjønne seg sjøl solide godtgjørelser – for å ikke ha politisk makt.

«Har ikke Sametinget makt, sier du?»

Nei, Sametinget kan ikke gjøre politiske vedtak som setter til side vedtak i Storting, fylkesting eller kommunestyrer. De er slik sett maktesløse. Men likevel har de en betydelig og ofte avgjørende innflytelse på vedtak som kan gjøres av andre folkevalgte organ.

Dersom en kommune ønsker å legge ut arealer til næringsformål, offentlig virksomhet eller annet som gir arbeidsplasser og bolyst, kan Sametinget fremme innsigelser. Det betyr at en saksbehandlers skjønn og sametingsrådets tilfeldig utpekte politiker kan forsinke og forpurre kommunens planer for vekst og trivsel.

For Sametinget og andre offentlige instanser er dette en fordel. De kan pålegge kostbare undersøkelser og konsultasjoner som betyr at kommuner/tiltakshavere må betale for disse tjenestene. Det skaffer inntekter og arbeid til offentlige ansatte. Ikke ulikt det vi også finner hos statsforvalteren. Slik overlever Karasjok og Vadsø med bakgrunn i en stor offentlig administrasjon.

Både Sametinget og Statsforvalteren besitter derfor svært mye makt hvor folkevalgte organ overkjøres og forsinkes. Det er vi blitt vant med nordpå.

«Men Sametinget kan ikke velges av hvem som helst!!??»

Nå er vi ved sakens kjerne. For hvem kan velge Sametinget? Dette ble grundig drøftet da Sameloven ble vedtatt i 1987. Og Stortinget vedtok at det måtte etableres et manntall. Slik kunne velgere påvirke sammensettingen av Sametinget. Men ikke alle. Det ble vedtatt kriterier for hvem som kunne stå i manntallet.

I den første vedtatte Sameloven leste vi om kriteriene:
«Alle som avgir erklæring om at de oppfatter seg selv som same, og som a) enten har samisk som hjemmespråk, eller b) har eller har hatt forelder eller besteforelder med samisk som hjemmespråk, eller c) er barn av person som står eller har stått i Sametingets valgmanntall, kan kreve seg innført
i Sametingets valgmanntall»

Legg spesielt merke til pkt b. Det ble endret av Stortinget i 1997. Nå ble det tilført «oldeforelder». Stortinget var blitt klar over at uten dette ville mange med samiske aner ikke kunne bli del av samemanntallet. Når vil «tippolderforelder» bli føyd til i lovteksten?

Legg også merke til at det er to krav som MÅ kombineres for å kunne stå i samemanntallet: Du må både erklære at du «oppfatter deg selv som same» og at du snakker samisk hjemme eller at du er i direkte slektslinje fra en oldemor eller oldefar som snakker/har snakket samisk hjemme.

Men hva betyr det å «oppfatte seg som same»?

Jeg velger å ta meg sjøl som eksempel. Min mor er av samisk, finsk og russisk avstamning. Min far er av dansk, svensk og norsk avstamning. Jeg har gentestet meg og ser at slektslinjene kommer fra både Afrika og Asia med innslag fra Mellom-Amerika. Sjansen for å stamme fra et urfolk er så absolutt til stede. Men hvor stor andel av meg er same - og ikke minst; hvor viktig er det for meg?

Jeg er stolt av mitt opphav på begge sider. At min fars forfedre er nevnt i Johan Falkbergets bøker fra Røros gjør meg likevel ikke mer verdt som menneske. Interessant å være i slekt med brødrene Kiempe på 1700-tallet, men viktigere er å kjenne min bakgrunn. Mine tippoldeforeldre på morsiden som en gang forlot nøden i russisk Karelen på 1700-tallet for å finne mat i Tornedalen og senere i og ved Lyngenfjorden, gjør meg stolt over deres drivkraft.

Samtidig blir jeg trist over skjebnen til folket på Nordkalotten. Det lille overskuddet de klarte å tjene, skulle i for stort monn tas inn som skatt til fordel for Kongene og deres tjenere – i sør.

Jeg er stolt av mine forfedre og formødre i nord. Mitt blod er en miks av fattigfolks svette, mindreverd og underdanighet. Men det er også styrket av stolthet og vilje til å stå opp mot maktmisbruk.

Javisst er samer blitt dårlig behandlet og sett ned på. Men det er også kvener, finske innvandrere og fattige nordmenn av ulik opprinnelse. Jeg føler meg ikke som kun én av disse folkegruppene, men som et genetisk sterkt kompromiss av alle.

Derfor må jeg stille såvel Sametinget som Stortinget følgende åpne spørsmål:
- Vil dere tillate at jeg med bakgrunn fra Nordkalotten fortsatt kan stå i valgmanntallet selv om jeg ikke oppfatter meg sjøl som kun same?