Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
«Du skal få den kulturen du betaler for», skrev nylig Karen Kristine Blågestad, kulturredaktør i Fædrelandsvennen. Penger som bevilges til kunst og kultur over offentlige budsjetter er ikke bare viktig for det enkelte kunstnerskap og kunsten i seg selv, men for det offentlige ytringsmangfoldet og publikums tilgang på et godt utvalg av kunstopplevelser over hele landet. Det er først når kulturtilbudet forsvinner at vi merker hvilken betydning det har i våre liv, slik vi gjorde under pandemien. Hvis kunst og kultur ikke bare skal være til for de rike, må vi investere fellesskapets midler i den.
Hvert år deler Fond for lyd og bilde og Statens kunstnerstipend ut penger til kunstnere på vegne av fellesskapet. Kråkesølv, Keiino, Moddi og Niko Valkeapää er bare noen av mange lokale musikere/band som har fått midler fra Fond for lyd og bilde de siste par årene, mens både Franciska Eliassen og Koko film (Trude Berg Ottersen) for Brødrene Johansen har fått tilskudd til produksjon og markedsføring film- og scenekunst. Hilde Merete Mehti, Trygve Luktvasslimo, Marit Landsend og Sigbjørn Skåden er eksempler på kunstnere som har mottatt Statens kunstnerstipend i løpet av de siste par år.
Hvordan har det beriket våre liv?
Kunst- og kulturuttrykk må utvikles og formidles i frihet fra de maktstrukturene de skal overvåke og kommentere. De skal gi grunnlag for fri refleksjon, debatt og meningsdannelse i samfunnet. Derfor blir alle kunstneriske og kunstfaglige vurderinger for begge disse ordningene tatt uavhengig av politiske styresmakter. Det er kunstnerorganisasjonene selv som utpeker representanter som innstiller hvem som skal få støtte og ikke. Verken Kulturdirektoratet eller Kultur- og likestillingsdepartementet kan instruere disse komiteene, eller overprøve vedtak som fattes. Det er denne friheten som blir kalt prinsippet om armlengdes avstand. Det gir garanti for at de som får tilskudd eller stipend står fritt til å utfordre og kritisere samfunnet, politikerne, eller byråkratene for den saks skyld, uten fare for represalier eller økonomisk avkorting. Å opprettholde dette prinsippet er helt sentralt i vårt vern om ytringsfrihet og demokrati.
Hvert år får over 3000 kunstnere (omtrent 90 prosent) avslag på sine søknader til Statens kunstnerstipend, og mer enn 2500 (75 prosent) kunstnere (musikere/artister, filmskapere, scenekunstnere og andre kunstnere) får avslag på sine søknader til Fond for lyd og bilde. Det er en krevende prioriteringsjobb som utføres i de ulike komiteene og fagutvalgene. Når antallet søkere går opp, blir muligheten til å få tildeling mindre. Å sikre transparens, likhet og habilitet er helt sentralt for å sikre at de offentlige midlene kommer frem slik de skal.
Å gi rammer for å opprettholde og videreutvikle nasjonale støtteordninger er et politisk spørsmål. Størrelsen på summen til fordeling i Fond for lyd og bilde og antall stipendhjemler i Statens Kunstnerstipend er det politikerne våre som bestemmer. Men nå når det er valg har vi alle mulighet til å stemme på de politikerne vi mener best ivaretar kunsten og kulturens kår og behov for stimulering. Godt valg!