Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Etter flere år med opprivende konflikter om vindkraft har regjeringen foreslått nye regler for utbygging av vindkraftanlegg på land. Det har gått to og et halvt år siden Stortinget ba om at regjeringen skulle innlemme vindkraft i plan- og bygningsloven, men et høringsforslag ble først levert i januar i år. Nå legges det opp til at lovforslaget, som ble levert for kort tid siden, skal behandles av Stortinget i løpet av noen korte og travle forsommeruker. Det gir våre nasjonale folkevalgte dårlig mulighet til å behandle et komplisert og betent saksområde skikkelig.
Hastverksarbeidet rammer hensynet til naturen og friluftslivet. Den Norske Turistforening mener det er grunn til alvorlig bekymring på naturens vegne, men også for kommunenes råderett i disse sakene.
For det første vil det fortsatt være mulig å plassere vindturbiner i sårbare områder med rødlistede arter, hekke- og trekklokaliteter for fugl, områder med verdifulle naturtyper og karbonrike myrer, villreinområder, viktige arealer med samisk reindrift og kultur, i randsonen til nasjonalparker og andre verneområder. For det andre har kommunene fortsatt ikke fått råderett over utforming av egne vindkraftanlegg.
Kommunene som ikke ønsker vindkraftverk, får muligheten til å sette ned foten. Men kommunene som er åpne for en moderat utbygging og ønsker å begrense naturinngrepene og styre detaljene for arealbruken, vil ikke kunne gjøre det.
En kommune som sier ja til vindkraftanlegg, bør være meget klar over begrensningene lovforslaget gir når det gjelder muligheten til å påvirke det endelige utfallet av en utbygging.
Kommunen kan bidra til å avgrense planområdet, altså de ytre rammene for vindkraftverket og adkomstveien, men får ikke bestemme hvor turbinene skal stå, hvor mange turbiner det blir, eller hvor internveier, overskuddsmasse og lignende blir plassert før etter endelig vedtak av områdeplan og konsesjonstildeling. Kommunene kan også bidra til å bestemme hva som skal konsekvensutredes, men de vil ikke få svar på hvilke konkrete verdier som vil gå tapt fordi de faktiske inngrepene blir avklart så sent i prosessen. Derfor har kommunen liten mulighet til å vite på forhånd hvor mye arts- eller karbonrik myr som vil bli bygget ned, hvor mye fjell som blir sprengt, eller om et kulturminne eller en sti blir borte.
DNT er svært bekymret for at manglende beskyttelse mot naturinngrep og fraværende detaljering tidlig i prosessen vil føre til like mye, eller enda mer, konflikt i vindkraftsaker i fremtiden. Et reelt konfliktdempende tiltak ville være å utarbeide en ny forskrift for vindkraft på land med tydelige saksbehandlingsregler, og kriterier for natur-, kultur- og friluftslivshensyn. Forskriften bør også gi retningslinjer for lokalisering, og retningslinjer for samordning mellom sektorlovverk og internasjonale direktiver og konvensjoner. Dette ville kunne gi større legitimitet, forutsigbarhet og tillit til vanskelige prosesser. Regjeringen har latt denne muligheten gå fra seg. Nå må Stortinget ta ansvar.