(iFinnmark)

Jeg burde ha visst det, jeg som er inngiftet i en sjøsamisk familie, at kriteriene for å kunne stå i samemanntallet er basert på følelser og tilhørighet til det samiske språket. Det forundrer meg at det ikke er basert mer på fakta. Er du av samisk ætt burde det være en selvfølge at du kan melde deg inn i samemanntallet.

Jeg har en mann og fire døtre, som alle står i samemanntallet. Og jeg må innrømme at jeg aldri har spurt mine døtre om de føler seg som samer. De har det biologiske med seg fra farssiden, med aner tilbake i det sjøsamiske så langt den skriftlige historien kan fortelle om.

Men det samiske språket mistet faren på fornorskningsveien og dermed ble det heller ikke naturlig for dem å lære seg språket.

Fornorskninga gjorde at de fleste samer mistet sitt språk. Samisk var forbudt i skolene. Ungene fikk ikke snakke morsmålet sitt. Folket mistet selvtilliten etter generasjoner med undertrykking både sosialt og religiøst. Slik mistet store deler av den samiske befolkningen langs kysten språket og kulturen sin.

De som klarte å beholde egenarten og språket, var samene i de indre strøk av landet som hadde en felles identitet i reindrifta.

Antallet samer beregnes til å utgjøre i overkant av 100 000 mennesker. Av disse benytter bare ca. 15 % et samisk skriftspråk, og man regner med at kun 30 % av de med samisk bakgrunn kan snakke et samisk språk.

Ved å basere innmeldinga til samemanntallet kun på følelser og det samiske språket utelukker man de fleste samer i Norge. Det at samer i langt større grad enn tidligere, melder seg inn i samemanntallet, burde være en berikelse for Sametinget og ikke noe som burde granskes eller undersøkes.

Sametingspresident Muotka sier at noen av de som har meldt seg inn i samemantallet skal granskes fordi de ikke føler seg som samer og derfor ikke oppfyller lovens vilkår. Hun sier ingenting om hvordan dette skal gjøres, på hvilken måte og hvem som vil bli gransket/undersøkt.