Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Om få år er det 200 år siden den siste delen av Norges fastlandsgrense ble etablert, en begivenhet som det er viktig å markere både på nasjonalt og lokalt nivå. Denne siste delen som nå er Norges grense mot Russland er ikke lang – knapt tjue mil – men kanskje den viktigste og mest spennende del av den samlede landegrensa. Den har en beveget historie, og er like viktig for Norge i dag og i de åra vi har framfor oss.
Det tosidige samarbeidet med Russland og det mer omfattende samarbeidet i og om nordområdene er avgjørende for Norges – og særlig Finnmarks – framtidige utvikling på mange områder
Kurt Malvin Mosbakk
For nasjonale myndigheter synes dette først og fremst å være ei grense som alle andre, ei grense som markerer skillet mellom Norge og et annet land, et skille mellom NATO og Russland. For de som bor ved grensa er det naboskapet og den gjensidige kontakten som er det viktigste aspektet. Det å ha et nært og godt samarbeid mellom kolleger og andre samarbeidspartnere på begge sider av grensa. Av mange grunner har Norge et grensesamarbeid med Russland som skiller seg fra de fleste andre land i Europa på en positiv måte. Det er et samarbeid som det er viktig å bevare og utvikle.
Grensa vil være der også i framtida. Det må vi forholde oss til. Sørge for at samarbeidet blir et positivt innslag i norsk hverdag og et sentralt element i nordområdepolitikken. Vi kan ikke la Ukrainakrigen hindre ei positiv utvikling i grensesamarbeidet, det vil Norge tape stort på. Vi er jo ikke trygge før alle kan føle seg trygge. Dette må være utgangspunktet for vår politikk i forhold til andre land generelt og i forhold til Russland spesielt. Det mest utrygge vil være å ha en nabo som føler seg ydmyket eller satt utenfor.
Det tosidige samarbeidet med Russland og det mer omfattende samarbeidet i og om nordområdene er avgjørende for Norges – og særlig Finnmarks – framtidige utvikling på mange områder. Det er derfor viktig at det er etablert et godt samarbeid i denne regionen. Men hvem tenker på det i disse tider? Vi hører lite eller ingenting om det. Men vi ønsker jo ikke at noen enkeltland tar styringa i Arktis til egen fordel, især de større landa som lett kan bruke regionen til strategiske sikkerhetspolitiske formål. Derfor er det viktig at så snart krigen er over, så må vi tilbake til en situasjon der alle aktuelle land er med i det arktiske samarbeidet. Og Norge må ta ei aktiv rolle, slik vi har gjort bl.a. i Barentsregionen.
Generelt synes det å være lite sikkerhetspolitisk framtidstenkning og lite snakk om konsekvensene av det vi og andre land gjør i forbindelse med krigen. Og det kan stundom være vanskelig å ha flere tanker i hodet samtidig. Men det er nødvendig i disse sakene, for vi har ikke tid til å bruke lang tid etter den pågående krigen for å få vårt samarbeid i nord på fote igjen. Det er viktig å støtte Ukraina i deres kamp for frihet, men så langt det er mulig må vi samtidig tenke langsiktig.